På en aldersheim et sted i landet forberedte man seg på den store vårfesten. De ansatte og seniorene ryddet og ordnet til festen så godt de kunne, men det ble etterhvert litt knapt med tid. En eldre herre, den respekterte og avholdte gammel-ordføreren, han Olaus, ble sendt for å skaffe til veie servietter som det hadde gått tomt for. Olaus var litt nærsynt og tunghørt, men det skulle vanligvis gå bra for han å få slike enkle oppgaver.
Ved samvirkelaget var det en lang kø fordi at det var salg på kondomer. Olaus forhørte seg litt om hva dette var for noe, men hørselen fungerte ikke helt og han klarte heller ikke å lese plakater med det dårlige synet han hadde. Han hadde etterhvert forstått at det måtte var servietter det var salg på så han stilte seg i køen.
Etterhvert som køen beveget seg framover oppdaget Olaus at de foran han hvisket da de skulle ekspederes. Noen skulle ha to og noen tre. - Merkelig dette, tenkte Olaus. -Skulle dem ikke ha flere enn to og tre i gangen? - Men, men, tenkte Olaus. - Ungdommen i dag er ikke så særlig selskaplige, og man skal ikke bry seg om dem. De har deres liv og vi gamle har våre liv.
Da det var Olaus sin tur så måtte han også hviske, det var jo en gammel hedersmann sin plikt å være høflig. Men sannelig skulle han ha flere servietter enn den uselskaplige ungdommen:
- Jeg skal ha 200, du skjønner frue, det skal være fest i kveld på aldersheimen.
